Ventetid

Da er jeg på dag 36 vel, og jeg forventer ikke tanta før i helgen. Ja, etter min egen synsing og tro på kroppen. Men har nok ikke spesielt troa på det denne gangen her heller

Jeg har hatt ømme pupper etter eggløsning, altså i 1.5 uke. Men nå begynner de å bli mindre ømme, og dermer kommer tanta. Det vet jeg.
Jeg er som vanlig "støl" nederst i magen, og det har stikket og styra der en uke, men roa seg nå.
Jeg putter alle mine tanker som er negative og triste i en boble og kaster den oppi været,

og så får jeg ta den ned og sprekke den i helgen om tanta kommer da.

Jeg har lenge gått og undertrykt følelsene mine, men merker at det nærmer seg bristepunktet. Å vente i 1-2 år er "normalt" når man er en "sliter" (misforstå meg rett) og uutholdelig for de aller fleste. Men når man ikke får noenting til på 5-6 år, nei da vet jeg ikke hvor tålmodig det går an å være?! Spontanabort for 5.5 år siden har liksom vært en sånn liten spire til å øyne et bitte lite håp om at det går an. Føler jeg kaster bort mye tid på å teste, passe på, sjekke, kjenne, tilpasse, glede meg, bli lei meg, prøve alle mulige hjelpemidler og produkter, undersøkelser, lap-operasjon, fysisk påkjenning osv osv.
Får jeg tanta i helga, så sprekker jeg en boble, lar innholdet strømmer ut. Når jeg er tom, så fyller jeg på med boblevann...
Det var statusoppdatering fra meg. Er så lite klar for en ny pp med timing, sjekking, venting, testing etter el, pre-seed, planlegging...
Ja ja, snart freddan'. Får finne på noe kos i helga.