Søndagsmorgentanker

Nok en helg snart over, og jeg kan ikke la være å grue meg til en ny uke. Har liksom litt stagnert oppi hodet mitt. Fikk mensen i går morgen, og har stappa triste tanker inni bobla og den holder vel på å sprekker nå. Er ikke helt klar for det ennå føler jeg. Og dermed føler jeg meg ikke klar til å face en ny "normal" uke med den vanlige hverdagen.

Det var ikke så sjokkerende at jeg fikk mensen i går. Det var jo som kroppen hadde advart. Men jeg er bare så møkk lei av å gå sånn å håpe og vente, tro og tenke! Kan ikke noen bare si til meg at "Dessverre, du kan ikke få barn. EVER!" eller "Du får barn når du er 37." Da kunne jeg iallefall bare senke skuldrene, konsentrere meg om andre ting, leve litt mer livet i nuet, og ikke i drømmer og fantasier.

Jeg kjenner to par som sliter, og nå har begge parene vært ved St. Olavs, men det gikk ikke bra med noen av dem. Det er selvsagt veldig trist for dem, men heldigvis har de flere egg og flere sjanser, og de er i gang med prosessen. Jeg ønsker de massevis av lykke til neste gang!
Det minner meg selv på at vi har papirene inne der vi også, men mangler noen blodprøver som mannen ikke vil ta. Så vi er bare i "avvent" bunken. Jeg kan ikke la være å tenke at det sikkert ikke går med oss heller om vi prøver det samme, og påkjenningen å gå gjennom prøverør er visst veldig stor. Vet ikke om jeg er helt bygt sammen for det. Og mannen min har jo ikke lyst til å prøve dette, og vil det skal gå naturens gang...
Er jeg i grunnen i ferd med å gi opp? Eller er det bare depresjonen som tenker slik en søndags formiddag?
Hvordan holder man motivasjonen oppe etter så maaaange år?

Jeg får bare smøre bobla så den ikke sprekker, prøve å nyte den fine dagen som det egentlig er i dag, med sol og greier! Og så får jeg prøve å samle meg og face en ny uke med vanlige hverdager, og prøve å glede meg over små ting i livet som jeg kanskje ikke setter stor nok pris på ellers.