For den som lurer

Guuud, det er lenge siden jeg har blogget nå altså! Har vel ikke så mange faste lesere heller akkurat, men var innom og sjekket i dag, og ser der er jevnlig noen som klikker innpå her. Folk som søker etter emner og som har lurt på samme som meg om diverse ting.

Status:
*Fortsatt ikke gravid, og er snart ferdig med mensen i skrivende stund.
*Har kuttet ut eggløsningsmonitoren
*Har testet meg 1 gang, selvsagt negativt
*Ingen fremgang ang prøverør og blodprøver...
*Begynner å erkjenne at jeg aldri skal bli mor
*Vurderer å kjøpe en hund, seriøst, som vi har tenkt på lenge. Skulle uansett hatt en hund en gang.
*Er 35, under 3 år til jeg ikke kan gjennomføre prøverør = DÅRLIG TID

Ellers får jeg noen "detter" innimellom, og savnet er STORT. Men som sagt begynner jeg å erkjenne problemet, og fokusere på andre ting i livet. Ting jeg føler jeg ellers går glipp av ved å bare gå å tenke på graviditet og barn. UT av boblen!!!!

Min venninne på 34 har endelig bestemt seg for å prøve å bli gravid. Forholdene ligger nå tilrette. Skulle begynne å prøve i august. Ble gravid ved et "uhell" i juli. Så de skal bli foreldre!!
Ting er utrettferdig føler jeg. Men samtidig er dette et under som jeg gleder meg over! :)

Thats all from me, for now...

NYE MØDRE

I går så jeg en gammel episode av unge mødre, og det gav meg blandede følelser. Jeg liker serien, må innrømme det. Jeg lærer jo av den, og blir nysgjerrig, blir rørt og interessert. Og det er nok mange andre som lærer og liker den også! :)
Jeg har ingen bestemt etisk eller politisk syn på det med å være ung mor. Jeg har selv en mor som ble gravid som 16. åring, og det har jo gått fantastisk bra. Hun fikk meg 11 år senere, og det gikk jo bra det også :)
Men det var noen uttalelser som provoserte litt. "30 åringer er gamle, og det er ikke bra å få barn sååå gammel for da orker man ingenting og blir så slitne."
Ja, det er nok litt tyngre på noen måter å bli mor som "så gammel", men det er nok enklere på mange andre måter også. Man har gjerne opparbeidet seg et hjem allerede, har utdanning og jobb, inntekt og en del livserfaring i sekken. Men jeg skjønner jo de unge mødrene som sier det også da. Når man er såpass unge så er alder et litt diffust begrep. Folk som er over 30 er steingamle når man selv er 16. Det har vi jo alle tenkt :) Og jeg klandrer ikke de unge mødrene for å tenke slik og sier det de gjør.
Men det er noe med følelsen vi "gamle" over 30 sitter igjen med, vi som av forskjellige årsaker har ventet med å få barn til etter 30. Jeg har jo prøvd siden jeg var 28... Jeg vil ikke la noen (de unge mødre, forskere eller andre synsere) få meg til å føle at jeg ikke bør bli mor som "gammel". Da blir jeg irritert.
Så lenge man har lyst, og kan, så har man vel lov?
Har også en kollega som er 46 år, med en datter på 22. Han sier at datteren har planer om å få barn rett etter utdanningen, eller helst ett år etterpå når hun har fått seg jobb. Da er det på tide. (Ja, det er vel noe sånt man ideelt sett drømmer om) Man kan da ikke vente til man er 30 heller liksom! Synes han bør tenke seg om. Der sitter jeg på 35, uten barn, og blir veldig provosert og lei meg på en gang.

Jeg har lyst at det heller skal være et program som heter "Nye mødre" jeg. For da kan de vise mødre i alle aldre, som blir mor for første gang. DET hadde jeg likt å sett! Kutte ut det med alder, og heller fokusere på uerfarenhet rundt det å gå gravid, føde og bli foreldre for første gang!

Det var dagens tanker fra meg.
Jeg har uansett min egen drøm som ingen kan ta fra meg, og går den ikke i oppfyllelse så er det iallefall ikke ønsket og viljen det står på.

Tanta mi

Lenge siden jeg har oppdatert bloggen min nå. Ja, en hel periode faktisk. Jeg har bare ikke hatt spiriten oppe til å verken tenke på prøving og feiling, og å blogge. Men det har da ligget i bakhodet hele tiden. Alt sammen.
Men det går bra med oss, på alle måter uten om babylaging.
Det vil si, denne perioden har det vært en normal syklus igjen, heldigvis! Her har det både vært blinkende egg til rett tid, eggløsning, aksjesatsing til rett tid og alt.
Har hatt superømme pupper, mer enn vanlig, helt fra dag 1 etter eggløsning og frem til nå. Nå er de bare vanlige, vonde når jeg løper men det er vanlig før mensen alltid.
Jeg skal ha mensen i dag eller i morgen, og har i forgårs hatt mensverk, og kjenner til den i dag også. I dag tidlig tok jeg en "for-sikkerhetsskyld-test" siden det er helg. Den var hvit.
Så helga går jeg i møte med ny pakke tampax og paracet, samt jeg skal på polet og kjøpe meg en flaske god hvit vin. Og en poste smågodt! Fordi jeg fortjener det!

Tanta mi har jeg illustrert over! Jeg har ingen ekte tanter som er slik, men tante Mensen er slik i mitt hode. Fy så jeg hater henne!!! Hvorfor er hun så dum? Jeg vil ikke ha besøk av henne! Er glad hun finnes, men trenger ikke komme på en god stund nå, der grunnen er at det ikke er "rom til henne"...

Ønsker alle en fruktbar helg, eller en spirende helg for de som har fått sådd frøet! :) :)

Klem

Søndagsmorgentanker

Nok en helg snart over, og jeg kan ikke la være å grue meg til en ny uke. Har liksom litt stagnert oppi hodet mitt. Fikk mensen i går morgen, og har stappa triste tanker inni bobla og den holder vel på å sprekker nå. Er ikke helt klar for det ennå føler jeg. Og dermed føler jeg meg ikke klar til å face en ny "normal" uke med den vanlige hverdagen.

Det var ikke så sjokkerende at jeg fikk mensen i går. Det var jo som kroppen hadde advart. Men jeg er bare så møkk lei av å gå sånn å håpe og vente, tro og tenke! Kan ikke noen bare si til meg at "Dessverre, du kan ikke få barn. EVER!" eller "Du får barn når du er 37." Da kunne jeg iallefall bare senke skuldrene, konsentrere meg om andre ting, leve litt mer livet i nuet, og ikke i drømmer og fantasier.

Jeg kjenner to par som sliter, og nå har begge parene vært ved St. Olavs, men det gikk ikke bra med noen av dem. Det er selvsagt veldig trist for dem, men heldigvis har de flere egg og flere sjanser, og de er i gang med prosessen. Jeg ønsker de massevis av lykke til neste gang!
Det minner meg selv på at vi har papirene inne der vi også, men mangler noen blodprøver som mannen ikke vil ta. Så vi er bare i "avvent" bunken. Jeg kan ikke la være å tenke at det sikkert ikke går med oss heller om vi prøver det samme, og påkjenningen å gå gjennom prøverør er visst veldig stor. Vet ikke om jeg er helt bygt sammen for det. Og mannen min har jo ikke lyst til å prøve dette, og vil det skal gå naturens gang...
Er jeg i grunnen i ferd med å gi opp? Eller er det bare depresjonen som tenker slik en søndags formiddag?
Hvordan holder man motivasjonen oppe etter så maaaange år?

Jeg får bare smøre bobla så den ikke sprekker, prøve å nyte den fine dagen som det egentlig er i dag, med sol og greier! Og så får jeg prøve å samle meg og face en ny uke med vanlige hverdager, og prøve å glede meg over små ting i livet som jeg kanskje ikke setter stor nok pris på ellers.

Ventetid

Da er jeg på dag 36 vel, og jeg forventer ikke tanta før i helgen. Ja, etter min egen synsing og tro på kroppen. Men har nok ikke spesielt troa på det denne gangen her heller

Jeg har hatt ømme pupper etter eggløsning, altså i 1.5 uke. Men nå begynner de å bli mindre ømme, og dermer kommer tanta. Det vet jeg.
Jeg er som vanlig "støl" nederst i magen, og det har stikket og styra der en uke, men roa seg nå.
Jeg putter alle mine tanker som er negative og triste i en boble og kaster den oppi været,

og så får jeg ta den ned og sprekke den i helgen om tanta kommer da.

Jeg har lenge gått og undertrykt følelsene mine, men merker at det nærmer seg bristepunktet. Å vente i 1-2 år er "normalt" når man er en "sliter" (misforstå meg rett) og uutholdelig for de aller fleste. Men når man ikke får noenting til på 5-6 år, nei da vet jeg ikke hvor tålmodig det går an å være?! Spontanabort for 5.5 år siden har liksom vært en sånn liten spire til å øyne et bitte lite håp om at det går an. Føler jeg kaster bort mye tid på å teste, passe på, sjekke, kjenne, tilpasse, glede meg, bli lei meg, prøve alle mulige hjelpemidler og produkter, undersøkelser, lap-operasjon, fysisk påkjenning osv osv.
Får jeg tanta i helga, så sprekker jeg en boble, lar innholdet strømmer ut. Når jeg er tom, så fyller jeg på med boblevann...
Det var statusoppdatering fra meg. Er så lite klar for en ny pp med timing, sjekking, venting, testing etter el, pre-seed, planlegging...
Ja ja, snart freddan'. Får finne på noe kos i helga.

Tanta kommer snart

Helga har vært helt vidunderlig. Jeg og mannen har hatt kjæresteweekend på hotell, og bare kosa oss maks!
Når jeg kom hjem trykka jeg på monitoren for å se hvor mange dager jeg er i syklusen. Der står det 32, og det blinker "m". Om det da er 1. eller 2. dag med "m" er uvisst, men den monitoren stoler jeg ikke på i det hele tatt denne mnd. Etter mitt hode skal jeg ha mensen til helgen. Men det er vel sant, det blinker en varsellampe, jeg bør gjøre meg klar til mensen. :( Kanskje den kommer litt før enn det hodet mitt sier.

Symptomer denne mnd (uansett hvilke utfall) er veldig ømme pupper etter eggløsning som jeg tror var forrige helg. Det bruker jeg ha av og til, andre ganger ikke. Så det er ingenting å si. Men øm er de...!! Og så har jeg kjent litt stikking, og i dag litt "støl" i magen, litt sånn murring. Jeg tok faktisk en test fredag, siden jeg skulle på hotell og ville unne meg litt vin! Den var selvsagt negativ. Hvorfor GJØR jeg det?!? Er så unødvendig!!

Denne uka blir tøff for meg. Ikke pga av baby-ting, men pga jeg skal virkelig gjøre noe med vekten min. Jeg er ikke overvektig statistisk sett, men litt normal pluss kan man vel si. Og nå har buksene begynt å bli trangere, og jeg spiser som et udyr. Det har jeg altså gjort siden jul, så det er ikke noe annet som gjør det! ;)
Men jeg skal altså begynne i morgen, spise sunt, drikke vann, ligge unna søtsaker og potetgull, og trene mer igjen. Har hatt 2 uker treningsfri...
Så det blir min utfordring nå. Siden jeg ikke får "kul på magen" så vil jeg ikke har store "bilringer" der vertfall!!
Mat og godteri blir litt trøst, men nå skal jeg trøste meg med å få en slank og stram kropp! Jeg vil jo være det OM jeg blir gravid, og om jeg ikke blir det så er det jo godt å kunne føle seg vel fysisk i alle fall. :)

Hva skjer'a?

I går trykka jeg på monitoren. Den spurte etter pinne, og jeg gikk på do og gjorde det jeg skulle. Trykka på monitoren igjen og skulle sette inn pinnen, og da var jeg akkurat for sen i forhold til tidsfristen til når man skal teste. :( Forbaska! Så da stod det dag 25, og "høy", uten testing... Jeg så av testen at den ikke var positiv, iallefall ikke noe spesielt sterkere strek enn tidligere. Det var altså den 18. pinnen min totalt, dag 19 med "høy".
I dag tidlig, så ville den ikke ha pinne i det hele tatt!!!!?? Skal jo ta 20 før den gir seg? Og da gikk den ned til "lav" av seg selv, uten pinne. Men ER det slik...?

Men, jeg har merket nå i helgen, at på lørdag fikk jeg sterke smerter i 10 sek. i magen, sånn jeg ikke klarte reise meg. Og i går har jeg kjent på de typiske eggløsningssmertene som stikk i eggstokkene, og merket at jeg var noe "fuktigere" enn til vanlig.
Så jeg stoler nok en gang på kroppen, som forteller meg at jeg har fått en sen eggløsning, og testen ikke har holdt tritt med meg denne mnd. Har lagt inn aksjer, så jeg håper at timingen iallefall er riktig i forhold til aksjene.

Så da får jeg se da, om ca 14 dager, om tr kommer. Da har det iallefall vært eggløsning nå. Og om den ikke kommer... Tør ikke håpe engang. Bare litt... :)
Og hjelpe og trøste, det vil da si at jeg har syklus denne pp på 38-40 dager?! Sukk, dette har vært to dårlige måneder gitt, for en som er vant til regelmessige sykluser...

Testing på pinner er iallefall over for denne perioden og det er litt deilig, så det er bare å håpe på at egget slapp NÅ, og at naturen ordner veien videre frem mot ikm.